The 2nd International Conference on Global Food Security ved Cornell University, Ithaca, er USA nå avsluttet, og delegatene trolig tilbake i sine kontorer. Det har vært en konferanse hvor delegatene kunne trekke «djerve» konklusjoner på problemer langt unna – konklusjoner uten noen konsekvenser for deres egen fremtidig hverdag. Det er svært lett å sitte komfortabelt i godt betalte professor stillinger ved høyt rangerte amerikanske universiteter og designe løsninger med store konsekvenser for dagliglivet til folk i utviklingsland på andre kontinent.
Ole Torrissen, Professor
For eksempel, det eneste marine temaet som ble diskutert på såkalte «workshop kafeer» var «Fôring av Fish til Griser eller Mennesker: Hvilken rolle spiller fiskemelindustrien når det gjelder matvaresikkerhet” Roz Naylor, Stanford University var debattleder. Interessante spørsmål er: 1) er det mer uansvarlig å fôre fiskemel til husdyr enn for eksempel hvete og soya – både fisk og korn er gode matkilder for direkte humant konsum og 2) hvem skal til slutt betale den ekstra kostnaden for å bringe peruanske anchoveta til de fattige i Afrika? Har peruanske fisker et større ansvar for å skaffe mate til de fattige enn for eksempel velstående amerikanske korn bønder? Begge produserer produkter som egner seg utmerket til humant konsum, men som likevel ofte ender opp som fôr. På direkte spørsmål til debattleder svarte hun «-hvete bønder har dyrket korn i generasjoner» underforstått at de har ikke noe ansvar. Jeg antar at det ikke var tilstrekkelig mot til å dele ansvaret. Det kunne da også gi «uønskede» konsekvenser slik som for eksempel reduserte økonomiske bidrag til universitetenes lønnsbudsjetter?
De marine økosystemene står for mer enn 50 % av primærproduksjonen på jordkloden, men bare litt over 1 % av vårt energiinntak kommer fra sjømat. Det er et enormt potensial for å øke dette bidraget gjennom mer oppdrett og eller høsting på uutnyttede ressurser på lavere tofiske nivå, slik som zooplankton eller mesopelagisk fisk. Slekten Cyclothone er trolig det mest tallrike virveldyr på jorden, og anslag på total biomassen av mesopelagisk fisk er i skala 10 milliarder tonn.
Global bifangst av fisk er anslått til å være mellom 20 og 40 millioner tonn. Det tilsvarer omlag 10 % av den global terrestrisk kjøttproduksjon. Bifangst er fisk fanget og drept i fiskeredskaper, men som ofte kastet tilbake i havet enten fordi det mangler marked for fisken eller på grunn av statlige reguleringer. I en global matsikkerhet perspektiv er det viktig å få denne utmerkede protein og fett kilde som mat bordet eller i det minste som fôr til oppdrettsfisk.
Oppdrett av marin fisk er i sin «barndom», men i løpet av de siste tiårene har lakseoppdrett har nådd en produksjon på mer enn 2 millioner tonn. Ikke en enorm produksjon i global sammenheng, men med en imponerende god fôrutnyttelse. Det gir dobbelt så mye menneskemat som om kylling eller svin hadde fått samme mengde fôr! Du får dobbelt så mye mat ved å fôre laks sammenlignet med de mest effektive landdyrene vi har!
Akvakultur produksjon av tang og tare eller dyr på lave trofiske nivå har et enormt potensial. Satsing på lavtrofisk akvakultur vil kunne gi et stort bidrag til verdens matforsyning og også bidra med miljøvennlig energi og bidra til utskifting av fossilt brensel. Her vil en kunne produsere 100-vis av millioner tonn uten alvorlige økologiske konsekvenser.
Den andre internasjonale konferansen på global matvaresikkerhet valgte å ha sin marine satsing på ”Fôring av fisk til gris». Et grovt anslag tilsier at mindre enn 20 % (< 1 million tonn) av fiskemelet benyttes til kraftfôr til husdyr, og denne mengden er stadig synkende. På marint språk ville en si «det et piss i havet». Rett nok en alvorlig ”piss i havet” fordi det tar fokus bort fra viktige spørsmål og enorme potensialer. En bærekraftig bruk av havet kan løse matsikkerhetsproblemet i overskuelig fremtid!
