Av Ole Torrissen, forsker Havforskingsinstituttet
Norge er på jumboplass med en historisk lav selvforsyningsgrad på under på 40 prosent, har Nils T. Bjørke i Norges Bondelag uttalt (www.bondelaget.no). Han konkluderer med at vi ikke kan stole på at resten av verden skal produsere maten vår. Det underliggende budskapet er at det trengs mer subsidier til matproduksjon – til landbruket, vel å merke.
Norsk Jarlsberg og fransk camembert
Bondelaget setter likhetstegn mellom ”norsk matvareforbruk” og ”selvforsyningsgrad”. Hvis selvforsyningsgraden – slik bondelaget definerer begrepet – bare omfatter norskprodusert mat som omsettes i Norge blir bildet skeivt. Vi er fortsatt selvforsynte på ost om vi importerer franske oster og eksporterer tilsvarende kvantum norsk ost. I teorien kunne vi bare spist norsk ost og vært ”selvforsynte”, men norske forbrukere vil ha litt variasjon og dermed importerer vi camembert og eksporterer Jarlsberg. Så også for frukt: der blir vi først selvforsynte – slik bondelaget ser det – når vi bare spiser norske epler på høsten. Selvforsyningen ”ødelegges” av appelsinene som er å finne i butikken hele året. Disse eksemplene blir naturligvis litt sære, men illustrerer poenget: Det blir feil om det ses helt bort fra Norges eksport av mat når en beregner selvforsyningsgraden. Det blir også feil å se bort fra fisk.
Byggesteiner til 40 millioner kropper
Norge er verdens nest største eksportør av sjømat, bare slått av Kina. Hvert år bringer norske fiskerier og akvakulturnæringen på land ca. 3,9 millioner tonn fisk og sjømat. Tallene er så store at det er vanskelig å forstå omfanget av dem, men jeg skal gjøre et forsøk. I følge FAO (FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri) er det daglige proteinbehovet for mennesker rundt 0,8 gram per kilo kroppsvekt. Det trengs dermed rundt 280 tonn protein per dag for å sikre byggesteinene til hver enkelt kropp i Norge. Daglig skaffer norsk fiskeri og akvakultur til veie over 2100 tonn protein. Altså ikke bare nok til våre fem millioner innbyggere, men til nesten 40 millioner mennesker! I tillegg kommer det at kvaliteten på proteiner fra sjømat er svært høy.
Både sild og potet
Nå lever vi ikke av marine proteiner alene. Et balansert og variert kosthold inneholder importert og egenprodusert mat både fra land og vann. Men samtidig som verden får stadig flere munner å mette, har matproduksjonen på land snart nådd sin tålegrense. Det betyr at veksten må komme i den blå åkeren. Men heller ikke her er det fritt frem. Fiskeriene er høyt utnyttet, og vi må tenke andre arter og høste lavere i næringskjeden. Akvakulturnæringen har sine bærekraftutfordringer, men vekstpotensialet er enormt. Tare, skjell og fisk lavt i det marine næringsnettet bør utgjøre den reelle økningen i verdens akvakulturproduksjon. Her har vi med vår lange kyst og spesielle fjordlandskap store fordeler. Bare for blåskjell er mulighetene enorme – ved hjelp av styrt oppstrømming av næringssalt kan Norge produsere 1 millioner tonn blåskjell årlig på bare to promiller av kystarealet.
Så løsningene finnes der ute. Her hjemme kan vi begynne med å regne med all norsk matproduksjon når vi diskuterer selvforsyningsgrad. Det gir et realistisk bilde av stoda, gjør oss i stand til å ta de rette grepene for å øke både matsikkerhet og selvforsyningsgrad og sikrer at vi bidrar til den globale matsikkerheten.
