I oktober ble Nord Senja Laks (Norway Royal Salmon ASA eier 2/3 av aksjene) dømt til å betale ei bot på 5 millioner og daglig leder til fengselsstraff for å ha feilrapportert lakselus i oppdrettsanlegget i 2012 og for å ha hatt 15 ganger mer lus enn tillatt. Nord Senja Laks har allerede fått plaster på såret! De fikk i 2015 tildelt to grønne konsesjoner – konsesjoner der det stilles ekstra strenge krav til å ha lakselusa under kontroll. Ja, Norway Royal Salmon har faktisk talt fått 1/3 av alle tildelte grønne konsesjoner i siste konsesjonsrunde!
Ole Torrissen, Professor & Frank Asche, Professor
Generelt har konsesjonsordninger lett for å virke konserverende. Tildeling av ”eksklusive” rettigheter begrenser konkurranse og gjør at kravene til fornyelse og effektivisering blir mindre. Enkelte av oppdrettsselskapene har vært villige til å betale 66 millioner kr for å få én slik eksklusiv rett. Det ligger altså utvilsomt store økonomiske fordeler i privilegiet. Et interessant spørsmål er selvsagt om dette samfunnsmessig er vel anvendte ressurser?
Pressen har de siste år hatt mange oppslag om store lakserømminger og anlegg som har mer lus enn tillatt. NRK rapporterer 6. november i år at oppdrettere på Nord-Møre sliter stygt med lakselusa, og at enkelte anlegg har hatt over 20 ganger tillatt nivå – ca 10 hunn lus per fisk. Enkelte av de som har fått tildelt grønne konsesjoner har i denne sammenheng vært flittige gjester i pressens oppslag. Jeg har ikke sett ett eneste tilfelle der brudd på for eksempel luseforskriften har gitt tap av konsesjon eller gitt begrensinger i konsesjonsrettighetene. Faktisk hadde det ingen konsekvenser for enkeltoppdrettere å bryte grensene inntil i fjor, da Mattilsynet endelig benyttet muligheten til å begrense utsettet av ny fisk (smolt) for noen av de verste synderne.
Konsesjonsordningen har gjennom tidene hatt ulike begrunnelser. Den ble opprinnelig etablert med næringens støtte for å hindre overproduksjon. Siden har den har vært brukt aktivt for å spre produksjonen langs hele kysten og for å begrense produksjonen i forbindelse antidumpingskonflikten med EU. Etter at straffetollen med USA ble opphevet i 2012 har konsesjonsordningen vært begrunnet i miljømessige hensyn. Rømt laks og lakselus har vært de viktigste styringskriteriene.
Utvilsomt brukes det svært store ressurser på lakselusbekjempelse. Staten finansierer omfattende og dyre overvåkingsprogrammer for å måle og prognosere effekter av lus på sjøørret og villaks. Oppdretterne har store kostnader på ulike behandlinger mot lakselus. Dessverre er der kun smuler igjen til å utvikle nye strategier for bekjempelse av lus og utvikle varige løsninger på luseproblemet. Tilsynelatende ser oppdrettsindustrien kun kostnader og ikke egen gevinst ved å utvikle mye behandlingsmetoder. Det sikreste synes å være ”å sitte i ro i båten”! Så lenge alle har samme problem kan kostnaden med letthet belastes kunden. Å ta den økonomiske risiko ved å bruke millioner på utviklingsarbeid virker ikke spesielt attraktivt, spesielt ikke når det enkelte oppdrettsselskap ikke får noen fordeler av det.
Mange av oss sitter også på en ”betrodd rettighets” konsesjon – vårt førerkort. Konsekvente reaksjoner ved overtredelser på trafikkreglene har hatt en sterkt oppdraende effekt. Faren for prikker og tap av konsesjon rammer også hardt og likt for fattig som for rik. Det skal heller ikke mye til før det gir tap av ”privilegiet” – 30 % over tillatt fart og drosjesjåføren må selv ta drosje. Charles Høstlund i Norway Royal Salmon kan fortsatt beholde konsesjonen med 1500 % over tillatt antall lus i anlegget!
I dagens forvaltningssystem er det ingen fordeler med å drive med lav miljøbelastning og ingen grunn til å være bedre enn minimumsstandarden. Vi mener derfor at konsesjonsordningen for oppdrett av laksefisk bør revideres. Det bør ikke være et kjøpt og evigvarende privilegium, men en betrodd tillatelse til å benytte vår felles allmenning. Inngangsbilletten bør være lav for alle som kan sannsynliggjøre produksjon med lave miljømessige fotavtrykk, og de selskapene som driver godt bør få bedre rammevilkår. Tilsvarende bør verstingene få dårligere rammevilkår og miste sin rett til å produsere hvis en er for dårlig. Det vil gi kraftige incentiver til å finne løsninger på oppdrettsnæringens miljøutfordringer. Sannsynligvis vil det også gi langsiktig verdiskaping langt større enn de millionene staten får inn gjennom salg av laksekonsesjoner.
(Fra kronikk i Fiskeribladet Fiskaren, 24 november 2015)