Foredrag kan lastes ned HER
De fleste av oss har en spesifikk oppfatning av hva som ligger i begrepet ”selvforsyningsgrad”. Det har selvsagt mye av med hvordan ordet brukes og diskuteres. Når Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf, nå: Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO)) rapporterer at ”Norge har en historisk lav selvforsyningsgrad”, og Nils T. Bjørke i Norges Bondelag (www.bondelaget.no) følger opp med å slå fast at ”Norge ligger på jumboplass” og konkluderer med at vi ikke kan stole på at resten av verden skal produsere maten vår, så tillegges ”selvforsyningsgrad” nasjonal sikkerhetsbetydning når det gjelder matvareforsyningen i en krisesituasjon. Det underliggende budskapet er selvsagt at det trengs mer subsidier til økt matproduksjon – til landbruket, vel å merke – for å sikre at vi ikke skal behøve å sulte i hjel om importen måtte stoppe.
Forsyning av mat i en krisesituasjon er noe langt mer sammensatt enn det vi nasjonalt produserer av mat i dag. Vår matproduksjon i vann og på land er avhengig av en lang rekke importerte innsatsfaktorer. I tillegg skal maten fra produsent til forbruker. Reservedeler til bondens traktor, fiskerens fiskeredskap eller transportørens lastebil vil i en slik sammenheng være like viktig som vår produksjonsevne under normale forhold. Å skape en oppfatning av at matproduksjon alene vil være matsikkerhet er å føre folk bak lyset. For store deler av landet ville det sannsynligvis også være lettere å få maten fra Sverige, Finland, Russland eller Storbritannia enn det ville være å få den fra de norske kornåkere.
Verden står overfor en gigantisk utfordring med å skaffe mat nok til en voksende befolkning. I 2050 vil vi ha mer enn 9 milliarder mennesker å mette, og FAO har beregnet at vi vil trenge ca 70 % mer mat enn det vi produserer i dag. Det er umoralsk og urealistisk å tenke at dette kun vil bli et problem for de fattige i Asia og Afrika. Trues store befolkningsgrupper av mangel på mat må vi være forberedt på store internasjonale konflikter og svært store og ukontrollerbare folkevandringer.
Å produsere mat er derfor mye mer et globalt anliggende enn en nasjonal navlebeskuelse. Altfor lenge har bondelaget fått bestemme hva som er mat og hvor gode – eller rettere sagt dårlige – vi er på selvforsyning her til lands. De overser at norske fiskere og oppdrettere hver dag bringer på land nok fisk og sjømat til å dekke proteinbehovet til 40 millioner mennesker. Bondelaget setter likhetstegn mellom ”selvforsyningsgrad” og ”selvforsyningsevne”.
”Selvforsyningsgraden” beregnes i dag som: 100 x (Calorier omsatt i engrosleddet og produsert i Norge)/ (Calorier omsatt i engrosleddet). Selvforsyningsgrad har derfor ingenting å gjøre med vår evne til å fø egen befolkning. Det sier kun noe om forbrukernes preferanser for matvarer. Pris er selvsagt et element i denne preferansen. Norske landbruksprodukter er sterkt subsidierte. De får dermed et klart fortrinn i forhold til fisk og importert mat. Det er nærliggende å tro at valg av begrep og sammenblanding av begrepene ”selvforsyningsgrad” og ”selvforsyningsevne” er bevisste valg fra bondeorganisasjonenes side.
Bildet blir imidlertid fryktelig skeivt. Vi er fortsatt selvforsynte på ost om vi importerer franske oster og eksporterer tilsvarende kvantum norsk ost. I teorien kunne vi bare spist norsk ost og vært ”selvforsynte”, men norske forbrukere vil ha litt variasjon og dermed importerer vi camembert og eksporterer Jarlsberg. Så også for frukt: der blir vi først selvforsynte – slik bondelaget ser det – om vi bare spiser norske epler på høsten. Selvforsyningen ”ødelegges” av appelsinene som er å finne i butikken hele året. Disse eksemplene blir naturligvis litt sære, men illustrerer poenget: Det blir feil om det ses helt bort fra Norges eksport av mat når en beregner selvforsyningsgraden. Det blir også feil å se bort fra fisk, både fisk fra fritidsfiske og eksportert fisk.
Kjøper du røykelaks i butikken så kan du få norsk laks røkt i Polen. Siden eksport ikke tas med så regnes derfor fisken i helhet som importert mat og slår negativt ut i forhold til ”selvforsyningsgrad”. Importeres det derimot lammeskrotter fra New Zealand som saltes og tørkes til pinnekjøtt og fenalår så vil disse være nøytrale i forhold til ”Selvforsyningsgrad” – vi ”produserer” like mange kallorier som vi importerer.
Norge er verdens nest største eksportør av sjømat, bare slått av Kina. Hvert år bringer norske fiskerier og akvakulturnæringen på land ca. 3,9 millioner tonn fisk og sjømat. Tallene er så store at det er vanskelig å forstå omfanget av dem, men jeg skal gjøre et forsøk. I følge FAO (FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri) er det daglige proteinbehovet for mennesker rundt 0,8 gram per kilo kroppsvekt. Det trengs dermed rundt 280 tonn protein per dag for å sikre byggesteinene til hver enkelt kropp i Norge.
Daglig skaffer norsk fiskeri og akvakultur til veie over 2100 tonn protein. Altså ikke bare nok til våre fem millioner innbyggere, men til nesten 40 millioner mennesker! Proteiner fra sjømat er også av svært høy kvalitet. I tillegg til dette fanger fritidsfiskere og turistfiskere 60-70 000 tonn fisk årlig. Dette kvantumet er i samme størrelse som norsk storfeproduksjon. Dette er mat som ikke kommer inn i regnskapet for selvforsyningsgrad siden det ikke omsettes.
Nå lever vi ikke av marine proteiner alene. Et balansert og variert kosthold inneholder importert og egenprodusert mat både fra land og vann. Men samtidig som verden får stadig flere munner å mette, har matproduksjonen på land snart nådd sin tålegrense. Det betyr at veksten må komme i den blå åkeren. Men heller ikke her er det fritt frem. Fiskeriene er høyt utnyttet, og vi må tenke andre arter og høste lavere i næringskjeden. Akvakulturnæringen har sine bærekraftutfordringer, men vekstpotensialet er enormt. Tare, skjell og fisk lavt i det marine næringsnettet bør utgjøre den reelle økningen i verdens akvakulturproduksjon. Her har vi med vår lange kyst og spesielle fjordlandskap store fordeler. Bare for blåskjell er mulighetene enorme – ved hjelp av styrt oppstrømming av næringssalt kan Norge produsere 1 millioner tonn blåskjell årlig på bare to promiller av kystarealet. Så løsningene finnes der ute. Her hjemme kan vi begynne med å begrave begrepet ”selvforsyningsgrad”. Det er et tullete begrep som ikke sier noe som helst. Det eneste det gjør er å skape bekymring i befolkningen. Skal vi ha et begrep på egen forsørgingsevne så bør en benytte ”Selvforsyningsevne” og da ta med hele den norske matproduksjonen. Det som imidlertid er viktig er at vi innser at matproduksjon er et globalt ansvar. At Norge har plikt til å bidra etter evne, og at vår evne ligger i havet.
Ole Torrissen, professor